Duftløst sto februardagens
åpne rom over markene –
under oss skogen, vinterforlatt
gårdenes kraftløse rop
i den frosne stillheten
Da vi på ny gikk veien vi fulgte
kveld efter kveld
en sommer for lenge siden
opp til den gamle kirkegård
ved den hvite kirken øverst i dalen
til korsene med de klagende navn
under trærne hvor junivinden
hvisket i gresset på vollen
Og under det skjeve spir
snur vi oss sammen og lytter
til ropet fra dette vi lot tilbake
til ropet fra engang oss
en sommer for lenge siden
Mens gjennom oss vandrer
vissheten vinterstille:
til slutt lar vi alt tilbake
til slutt lar vi selv et rop
fra den sovende jord
under nye vintres sne